Saigon

En av de største attraksjonene i Saigon (Ho Chi Minh City) er Cu Chi tunnelene, og dit måtte jo også vi dra når vi var i byen. Byen het Saigon da den var hovedstaden i Sør-Vietnam frem til kommunistene tok over. Da fikk byen sitt nye navn Ho Chi Minh City etter Ho Chi Minh som ledet kommunistene fra Nord-Vietnam. Men siden navnet er så langt, er det mange som bruker Saigon den dag i dag.

Vi bestemte oss for å booke en dagstur til tunnelene, som også inkluderte et besøk i Cao Dai Great Temple. Ngo Minh Chieu grunnla menigheten på 1920-tallet og er en blanding av 3 religioner; buddishmen, kristendommen og islam. William Shakespeare var en av tilhengerne.

Tempelet stengte klokken 12 når messen ble holdt og da måtte ingen være ute på plassen foran kirken. Dette fordi de tror at åndene til de døde kommer tilbake på plassen under messen.

De gule er kristne, de røde buddister og de blå muslimer.

Vi var med på messen, eller rettere sagt så på messen, i ca 20 minutter. Ganske interessant. Og kirken var ganske så fargerik.

Etter besøket i kirken spiste vi lunsj før vi dro til Cu Chi Tunnelene. Tunnelene er et enormt nettverk av hele 121 km underjordiske tunneler 10 meter ned i bakken på 3 nivåer som ble brukt under Vietnamkrigen. Her skjulte Viet Cong (de nord-vietnamesiske styrkene) seg under angrep fra amerikanerne. Her hadde de alt de trengte for å holde seg skjult en stund; brønner, sykehus og kjøkken under bakken.

 

Slik kom de seg ned i gjemmestedene sine. Her måtte de sitte på huk veldig lenge mens de gjemte seg for amerikanerne. Jeg turte ikke gå ned, i tilfelle jeg skulle bli sittende fast:)

For at ikke amerikanerne skulle finne tunnelene i jungelen lagde blandt annet Viet Cong mange feller. Her er en av de. Det ser ut som løv, men når du går på den detter du ned i et hav av spyd.

Ellers var det forskjellig tangs og andre feller de hadde laget. Det var også voksdukker som viste hvordan Viet Cong lagde våpnene sine.

Så var det muligheten til å gå ned i de berømte tunnellene, og det ville jo Charlotte. Men fy så trangt det var der. At de oppholdt seg der nede i opptil en måned når amerikanerne bombet er helt utrolig. 10 min holdt lenge nok for meg. Det var UTROLIG trangt, og varmt og klamt. Siden jeg hadde på meg sekken, måtte jeg gå på alle fire. Jeg klarte ikke å gå på huk bortover da sekken min dunket opp i taket hele tiden. Noen steder måtte jeg ake meg fremover. Uten lommelykt var det bekmørkt der nede, og det var ikke lagd noe kart over tunnelene. Tunnellene ble ikke bygd systematisk, så vi fikk streng beskjed om å følge mannen som ledet oss, ellers var det ikke sikkert at de ville finne oss igjen.

På denne dagsturen hadde vi med oss en guide, og han var veldig flink. Han fortalte oss masse om Vietnam som var interessant å vite. Når han snakket om Vietnamkrigen var han ganske nøytral. Han sa at krigen var ikke mellom Vietnam og USA, men mellom kommunismen og kapitalismen, noe som i og for seg er sant. Han sa at ingen var vinnere, og de som tapte krigen var alle soldatene og de sivile som ble drept og deres familier, inkludert de amerikanske soldatene og deres familier i USA. Som sagt var han ganske nøytral, men nå skal det også sies at faren hans hadde vært med i den sør-vietnamesiske hæren og dermed slåss han også sammen med amerikanerne og mot nord-vietnam og kommunimen. Når kommunistene tok over ble faren hans sendt i re-education camps - fengsel - der han skulle lære seg om kommunismen, og bli kommunist. Mange sør-vietnamesere rømte fra Vietnam etter at kommunistene tok over.

I dagens Vietnam fortalte han oss at landet var et ett-parti land, det kommunistiske. Når det var valg, var det bare et parti å stemme på, men man kunne stemme på en av fire kandidater. Da sa han at man stemmer bare tilfeldig, på den man synes ser kjekkest ut;) Og han har lov til å stemme for hele familien. Han fortalte oss også at det bare var lov til å ha 2 på en moped i Vietnam. Da lo hele bussen, da det gjerne er 3 eller 4 personer på en moped, samt alle mulige slags varer.

Legg merke til ungen som sover fremst.

Videre fortalte han om hvor korrupt politiet var. Hvis man for eksempel blir tatt for å kjøre for fort, kan man betale halvparten av boten direkte til politimannen. Så blir boten billigere, og politimannen slipper alt papirarbeidet.

Siden vi var så fornøyd med dagens tur og guide bestemte vi oss for å booke en guidet city tur til dagen etterpå. Første stoppet på denne turen var krigsmuseumet, War Remnants Museum. Det var ganske interessant å se hvor mye propaganda det var her. Alt var amerikanerne sin feil, de var de onde som ødela alt. Det sto ingenting om nord- og sør-vietnam som også var med i krigen, og om kommunistene.   

Det var litt vittig å se hvordan de fremstilte alt.

De viste også støtten fra verden rundt mot krigen.

Men de hadde også noen forferdelige bilder fra Agent Orange - kjemiske ugressmidler som skulle ødelegge skog og land, og tvinge folk ut til amerikansk støttede byer. Disse kjemikaliene fortsatte å endre landskapet og forårsaket sykdommer og fødselsskader.

 

Guiden som vi hadde i dag, var ikke så flink som han vi hadde dagen før. Han snakket ikke så bra engelsk og var ganske likegyldig. Faren hans hadde vært med i Viet Cong, og det var tydelig at han holdt med de. Han kalte Ho Chi Minh for onkel Ho, noe alle som er tilhengere av Ho Chi Minh gjør. Om dagens situasjon fortalte han at vietnameserne var lei av å være i krig,selv om han var så ung at han aldri hadde opplevd krigen. Etter alle krigene med Kina, Frankrike, USA, Kambodsja og så noen dager med Kina igjen, levde vietnameserne nå i harmoni med hverandre og godtok at det bare var ett parti i Vietnam nå. Jeg tror at etterhvert som den generasjonen som blir født nå, som ikke har opplevd krig, og som kanskje heller ikke har foreldre som har det, vil etterhvert reagere på at det er et lukket kommunistisk land der det bare er ett parti å stemme på. Landet har utviklet seg til å bli mer åpent, men Facebook er fremdeles ulovlig, selv om mange har funnet en måte å komme seg på. Jeg tror at det muligens vil bli opprør i Vietnam i fremtiden, forandringer er allerede på vei.

Etter resten av city-turen, som inkluderte noen templer, en katedral, posthuset, et market og Reunification Palace (over) som nord-vietnam stormet 30. april 1975, booket vi oss på nattoget til Nha Trang. Vi ble litt overrasket av standarden, da det var gamle sovjettog, men turen gikk greit. Jeg fikk sove litt og vi kom oss trygt frem til Nha Trang.